Innlegg i debatten om språk i forskning og undervisning

Debatten om språk i forskning og undervisning 

Bente Christensen skrev nylig dette innlegget til Klassekampen.

Forske på norsk  – formidle på engelsk.

I den senere tiden har Klassekampen tatt opp den stadig økende bruken av engelsk i forskning og undervisning ved universitetene i Norge. Det er mange som er bekymret over dette, under henvisning til at norsk fagspråk blir skadelidende, og at norske studenter, som alt overveiende skal arbeide innenfor Norges grenser, ikke får de nødvendige språklige redskapene for å kommunisere med en norsktalende befolkning. Dette er naturligvis en bekymring, men det er ikke hele bildet. Selv er jeg litteraturforsker og oversetter, og vil komme med noen bemerkninger om forskning innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Det stiller seg annerledes med forskning som i stor grad baserer seg på tall, formler og eksperimenter.

Mange av de som uttaler seg, synes å mene at bruken av engelsk språk er et absolutt gode i seg selv, og en forutsetning for forskning i verdensklasse. Først når en forskningtekst blir publisert i et engelskspråklig tidsskrift, sertifisert av mer eller mindre engelskspråklige kolleger, får den et kvalitetsstempel. Da spør jeg meg selv: Hva med de som er spesialister på Ibsen? Det er en forutsetning for tolkende litteraturforskning at man kan lese tekstene på originalspråket, og skal man forske på Ibsen, er det viktigere å være god i norsk enn å være god i engelsk. De som skal bedømme disse forskningsartiklene, bør også kunne det språket originalteksten er skrevet på. Ligger det ikke en større prestisje i å publisere en forskningsartikkel om norsk litteratur, kvalitetssikret av norskkyndige spesialister, i det norske tidsskriftet «Edda», enn i et engelskspråklig universitetstidsskrift? Å mene noe annet, tyder etter min mening på det jeg kaller husmannsånden, og den synes jeg vi bør kvitte oss med. 

Det er et faktum at engelsk er et hegemonisk språk i verden, og at det er fellesspråk for et overveldende antall mennesker. Det er naturligvis viktig å kommunisere globalt, så det er ikke det jeg er ute etter, det er mer det faktum at de engelskspråklige landene har en tendens til å betrakte seg som selvforsynte med språk og kultur. USA er for eksempel et land der veldig mange ikke leser noen fremmedspråk, og der det oversettes uhyre få bøker fra andre språk. På den måten er de fleste ganske uvitende om hvordan mennesker i andre land lever og tenker.

Men noen forskere i USA har skjønt at det er viktig å komme ut av «kulturbobla». American Council of Learned Societies finansierte et interessant prosjekt som het «Guidelines for the Translation of Social Science Texts» (2006), ledet av slavisten Michael Henry Heim fra UCLA (University of California – Los Angeles). Forskere fra fire store land var involvert: USA, Frankrike, Russland og Kina. Målet var å få oversatt viktige samfunnsvitenskapelige tekster til de ulike språkene, og utvikle oversettere som var i stand til å produsere kvalitetsoversettelser. 

Dette kan jo være svaret på problemet norske forskere har med å måtte skrive på engelsk for å nå frem til lesere i andre land: at universitetene har et program for oversettelse til engelsk av forskningsartikler og doktorgrader skrevet på norsk. Til det vil noen si at oversettelse er en lang og møysommelig prosess, og koster penger. Ville det ikke være mye greiere om alle rett og slett var engelskspråklige? Det vi klager over ved norske universiteter, at hverken studenter eller lærere egentlig er gode nok i engelsk, ville jo bli løst hvis bare hver enkelt perfeksjonerte seg og behersket engelsk på morsmålsnivå. Da ville all forskning og all formidling foregå på ett eneste språk og det ville løse alle problemer. Men ville det virkelig det? 

Det amerikanske prosjektet var nemlig mer enn et oversettelsesprosjekt, det var også et erkjennelsesteoretisk prosjekt, og her kommer jeg til mitt hovedpoeng: vi må ha mer enn ett språk og én kultur hvis vi skal utvikle nye tanker. Språk og tanke henger nøye sammen, og hvis alle tenkte innenfor det engelske språkets rammer, ville det bli en veldig ensretting. Innovasjon, som det er så mye snakk om i våre dager, er avhengig av at noen tenker utenfor boksen, og nettopp ved å tenke innenfor ulike språk og kulturer, får vi den nødvendige fornyelsen. Noe av det som er så bra ved det amerikanske prosjektet, er at de påpeker hvor viktig multikulturell og multispråklig tenkning er: «Tankeformene og argumentasjonen innenfor den angloamerikanske samfunnsvitenskapen er blitt en tvangstrøye for all begrepsdannelse. Resultatet er en stadig økende homogenisering og en utarming av samfunnsvitenskapen.» Det samme kan gjelde for humaniora.

Så derfor: Alle akademikere som står med lua i hånden og bukker dypt for engelsk-hegemoniet, bør heller rette nakken og våge å bruke sitt morsmål i forskningen, der det er relevant. Da vil man bidra til forskningens mangfold og utvikling av de ulike fagområdene innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Så får heller de viktigste forskningsresultatene formidles til resten av verden gjennom oversettelser til engelsk – og institusjonene må få midler til å gjøre det.